om fine mennesker som bor her


Når du titter ned i postkassa di her i Annas verden i dag, så finner du ei pakke. Sløyfer du opp det hvite silkebåndet og bretter til side det røde papiret, så ser du boken, Rui-jentene som kom til Kongen, av Knut Eidem. Den ser slik ut:

ruijentene










Åh, det er en skatt! Når du begynner å lese i den ser det slik ut:

"Rui-jentene som kom til kongen.

Det falt seg slik at jeg møtte Ingerine og Gurine første gang en høstdag for en god del år siden. Jeg kom opp fra Dalen i Telemark, fordi folk der nede sa at når jeg først var på disse kanter, måtte jeg stikke innom Rui - en liten gard oppe i stupbratte lia. Og så nynnet de "Steinrøys steinrøys, svelt i hjel" for å sette meg ytterligere på sporet.
- Hva jeg skulle snakke med dem om? Nei, det behøvde jeg ikke tenke på - bare jeg tok med meg en halv kilo kaffe, så ordnet resten seg selv.

Ved enden av stien kikker plutselig et lite hus frem. Men her finnes ikke folk. Så setter du deg da på trammen og nyter utsikten - kanskje vakrest av alle i dette vidstrakte fylket. Men brått går det et støkk gjennom deg. For i denne uvirkelige virkelighet oppdager du plutselig to vaggende høydotter nede i ura. Det er Ingerine og Gurine på vei mot låven. Her til gards fins ingen hest, ikke vogn heller, for den saks skyld. Og ikke er de karfolk, men verdens yndigste små kvinner. Hvis jeg sier de måler 1 meter og 20 centimeter, vil vel folk påstå at jeg ikke snakker sant. Like fullt stemmer det, hva bygda kan bevitne. Og ikke er det tussefolk, men i aller høyeste grad mennesker av kjøtt og blod.

Over kaffiskålen, for de drakk naturligvis ikke direkte fra koppen, fortalte de om gamle dager i Telemark. De kunnne nok ha tenkt seg en tur til Oslo, eller hovedstaden som de sa, for å se Kongens slott. Men slikt skjedde bare i eventyrene.

Det satt imidlertid en konge i byen og leste den historien jeg skrev i avisen etterpå. Han lot adjutanten ringe meg og si at begge Rui-jentene var hjertelig velkomne. Dermed fikk jeg gleden av å hente dem i en stor amerikansk bil, til avtalt tid, ved den bratte svingen. Der hadde de sittet på hver sin steinhelle siden grålysningen, redde for å kommer for seint.


Den dagen Ingerine og Gurine skulle til kongen, lå duggen frisk over gresset på Rui. De hadde ikke sovet meget om natten. Da klokka slo 5, syntes de også at det var på høy tid å komme seg opp. Nå, som alltid, satte Gurine på kaffe-Lars. De hadde børstet kåpene som hang ved siden av hverandre bak døren, på hver sin knagg. En gang var det knapper i kåpene, men de fleste hadde falt av. For at det ikke skulle se så rart ut, klippet de likte godt av de få som var igjen og erstattet dem med sikkerhetsnåler. Nålene skinte så fine og blanke - fem i alt. De halvhøye gummistøvlene sto blanke og nyvakset foran døren. Skautet satt allerede på plass, rent og nystrøket. I dag pyntet de seg i hvite bluser med svarte striper. Disse hadde ligget i skuffen i mange år, og kom nok fra Amerika. Videre tok Rui-jentene på seg mørke skjørt. Gurine smurte niste. To små skiver skar hun til hver, med strøsukker på.

De kikket på klokken, de kikket på hverandre, nesten hvert minutt. Endelig sa den ene at de snart fikk komme seg avsted. Avtalen var jo at de skulle møtes ved hovedveien klokken 12. Og uret var forlengst slått 8. De trengte nok ikke mer enn 7-8 minutter bort til møteplassen. Men likevel.

Naboene forteller at de satte seg ned på hver sin stein i svingen ved hovedveien, vinket til alle som kom forbi og slo av en prat med dem som ville. Folk spurte om hvor de skulle, siden de var så fine.

- Til kongjen, vel. Det kom ein kar innom for noko vikur sea og spurde om me ha´ moro for ein tur te Oslo. Jau då, svara me, det konne vera moro. Men då måtte me vel få sjå sløtti au.
- Er det første gangen?
- Eg hev no vori i by´n ei gong førre, eg, hadde Gurine ymtet frempå. Og så fortalte hun om den gangen hun fikk tannverk og dro nedetter slusene med ferja "Victoria" til Skien.
Da var det Ingerine føyde til:
- Ho Gurine er no jamnt på farten, ho.
Alle som hørte, måtte jo le. De var vel kjent med at Gurine bare ytterst få ganger i sitt liv hadde beveget seg utenfor skigarden på Rui.

- God tur, ønsket folk.
- Sjav takk, sa begge. For det var de vant med å svare."

...

Åh, er de ikke fine? Og her sitter de i Annas verden, Ingerine og Gurine,  på steinen i svingen - og vinker til deg når du går forbi på vei til postkassa di.

6 kommentarer

cathrine

23.07.2009 kl.16:20

Du hadde en veldig fin blogg :)

Annelene

23.07.2009 kl.21:26

Du har den finaste headeren eg nokon gong har sett!

Josefine

23.07.2009 kl.23:34

Så utrolig fin header. Jeg elsker bloggen din.

Annas verden

24.07.2009 kl.09:50

Åh, så mange søte hilsner. Takk! Bildet er tatt av fotograf Gry Bruseth Traaen. Hun er så flink!

Jannicke

16.05.2012 kl.20:41

I går var jeg på Rui-plassen og ble som alle andre fasinert av stedet og historien om de to bittesmå damene. Når jeg skulle fortelle til gutta hvor jeg hadde vært måtte jeg google litt for å finne ut mer om historien - og jammen havnet jeg her inne hos Anna.

Nå gleder jeg meg til å lese resten av boka og turen til "sløtte".

Fortsett den herlige blogginga Anna - og hils Viola:-)

Annas verden

20.05.2012 kl.13:07

Jannicke: Så koselig!

Skriv en ny kommentar

hits